Bourdieus plass i naturen?

I dag har jeg gjennomført "Minimunken" sammen med min eldste sønn, Minimunken er en kortversjon av Munkeferden - som ble arrangert for 35 gang i dag. Munkeferden strekker seg mellom Sandes og Neiden, med passering i bunnen av Munkefjorden - det er derfra vi startet - i Sør-Varanger kommune. Turen trenger ikke bestandig å være så lang for å gjøre seg noen refleksjoner om livet i sin alminnelighet.

Hva er det som gjør at mennesker frivillig legger ut på slike turer? Er det for å imponere naboene, vennene eller meg selv? Eller handler dette om å gi sønnen min "rett type oppdragelse"? Eller er det for å lufte hjernen?

Skituren ga meg i hvert fall anledning til å være nærmere sønnen min, i en ellers hektisk hverdag. Forventningen til turen var nok for oss begge stor.

Deltakelse i Munkeferden er en slags statusplassering i Sør-Varangersamfunnet. Man skryter av det i ettertid. Man er en av de innvidde, man er en som teller med, man blir sett, man blir hilst på og man får en udefinert respekt. Så lite er Sør-Varangersamfunnet!

Det er et samfunn der alle ser alle. Alle er stort sett informert om din gjøren og laden. Mange vil nok si at dette høres trygdt ut, kontra f.eks Bourdieus abstraksjoner i forhold til menneskets søken etter å få 15 minutters oppmeksomhet i sitt liv.

Slik jeg leser Bourdieu, så omhandler dette enkeltmennesket i større populasjoner en den man finner i vår kommune. Bourdieu levde sitt liv i Paris, på Sorbonne Universitetet bla., han levde sitt liv i ett land hvor folketallet er mange ganger større en det Norge kan vise til .... Samtidig består Frankrike av mange lokalsamfunn - hvor akkurat den samme kodeksen gjelder. Det er om å gjøre å bli sett i de, mange ganger, usynelige grensene som definerer akkurat din tilhørighet i ditt definerte lokalsamfunnet - du setter dine (ski)spor der å - valget er ditt - uansett.

Hvor vil jeg med dette? Ikke lengre en dit man velger å gå ...