Blogginnlegg 3

Utfordringer med lese- og skrivevaner i Web 2.0 kulturen.

I denne teksten diskuteres det hvilke endringer og utfordringer i lese- og skrivevaner den nye Web 2.0-kulturen medfører. Jeg vil gi eksempler på hvordan norsklærere kan arbeide for å fremme elevenes digitale kompetanse i norskfaget. Jeg skal også klargjøre fagbegreper som er nevnt i kriteriene for denne oppgaven -og som er relevant i møtet mellom norskfaget og cyberspace.

Våre lese- og skrivevaner har endret seg de siste årene. Dette har sammenheng med internetts betydning for vårt daglige liv. Før var internett basert på at vi vanlige dødelige kunne hente ut informasjonen som var tilgjengelig i cyberspace. Nå er det kommet endringer som betyr at brukerne av nettet er aktive bidragsytere med egne tekster (som f.eks. den bloggen du leser nå) og i bruken av sosiale medier.

Disse endringene har medført noen utfordringer for de fleste faglærere, inkludert norsklærerne. Sett i sammenheng med dette; er det min mening at det er viktig at læreren har kunnskap om de lese- og skrivevanene elevene har på fritidene, slik at lærerne kan være en brobygger mellom dette nye og skolens skrive- og leseopplæring.

De aller fleste tenåringer bruker mye tid på ulike sosiale medier, men så vidt meg bekjent så er det ingen av de som bruker begrepet Web 2.0 (en nærmere spesifisering av dette begrepet kommer jeg tilbake til). Det er bare noen elever som har formening om når internett kom, men at det er en plattform der du kan bidra, og desto flere som bidrar, jo bedre, det har de ikke noen bevisst formening om, uten videre. For oss som arbeider i skolen og som ønsker å skape best mulig læring for våre elever, er det viktig å reflektere over endringene i lese- og skrivevanene, i nær sagt alle fag. Både for å møte elevene der de er, og for å kunne heve elvenes kompetanse i norskfaget.

Norskfaget skal gi erfaring med ulike sjangre og skrivemåter. Derfor vil kjennskap til bruk av digitale verktøy, ved for eksempel sjangeren sosiale medier, være nødvendig. Det å kunne skille noe så banalt som en digital tekst fra en ikke digital tekst er en ferdighet elevene bør kunne. Digitale tekster er tekster der både produksjon og lesing foregår i det digitale mediet. Ulike virkemidler som er spesifikke for mediet brukes. Et eksempel på dette er multimodal fremstilling. I fagboken tekst2null fremheves det at: ”Multimodalitet, interaktivitet og brukermedvirkning er tre sentrale trekk ved verdensvevens tekster. Men om vi skulle rangere dem etter i hvilken grad de har bidratt til ”nyskapning” av tekstformer, må vi snu på rekkefølgen. Det er ikke først og fremst det multimodale som skiller Web 2.0-tekstene fra tradisjonelle medier. Heller ikke interaktiviteten, den har eksistert siden datamaskinens barndom, lenge før World Wide Web (www) ble til. Den nye generasjonen nettekster oppstår frem for alt fordi brukerne medvirker på måter som tidligere ikke var mulig (Hoem og Schwebs 2010).  Dette betyr kort sagt at man kombinerer flere fremstillingsformer ved å bruke bokstaver, figurer, lyd, bilde og video. Dette er tilnærmet det samme som man har som kompetansemål i forhold til sammensatte tekster.

Fra kompetansemål 10.trinn kan vi blant annet lese:

• ”presentere norskfaglige og tverrfaglige emner med relevant terminologi og formålstjenlig bruk av digitale verktøy og medier”
• ”orientere seg i store tekstmengder på skjerm og papir for å finne, kombinere og vurdere relevant informasjon i arbeid med faget”
• ”beskrive samspillet mellom estetiske virkemidler i sammensatte tekster, og reflektere over hvordan vi påvirkes av lyd, språk og bilder”

Når man i sin helhet bruker terminologien sammensatte tekster så betyr dette konkret at det er et utvidet tekstbegrep, hvor tekst er satt sammen ved å bruke ulike modaliteter i et samlet uttrykk. Som vi ser i utdraget over: ”kompetansemål 10.trinn” så nevnes det flere medier. Per tidspunkt er jeg selv inne i en læringsprosess med mine elever, hvor vi arbeider med tilnærmet de samme kompetansemålene, som beskrevet over, men i samfunnsfag. Tema er ”Midtøsten-konflikten”. Elevene bruker ulike modaliteter som skal resultere i en film. Nok om det.

Som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg (Blogg 2) så er Literacy et begrep som angår oss som skal bli norsklærere, som formidlere av tekster av ulike slag. I følge Barton (1994) kan man følge literacy begrepet bakover i historien, dermed er det trolig at begrepet peker på literate som dukker opp i 1556 og som i overført betydningen betyr ”utdannet” eller ”bokkyndig”. I dag er begrepet ofte forstått som en metafor for kompetanse (Skaftun 2016).

Lærebøker som omhandler bruk av digitale tekster i undervisningen finnes det ikke mange av per status presens. Dette kan gi noen lærere utfordringer når de skal orientere seg i det digitale landskapet. Jeg har kolleger som føler at tiden ikke strekker til for å få en oversikt over det som finnes på World Wide Web, og mange innrømmer at de ikke klarer å holde tritt med den utviklingen -og det store omfanget digitale medier har. Allikevel bør alle lærere, gamle som unge, gjøre en innsats for i det minste sette seg inn i sjangeren sosiale medier, det betyr ikke at de må være aktive brukere, men iallfall ha kjennskap til hva dette innebærer. Det å utvikle digital literacy, nå forstått som kompetanse jf. Skaftun (2016) hos elevene må ansees som viktig på grunn av dette blir mer og mer aktuelt å anvende i dagens komplekse digitale samfunn.

Som lærer har jeg god erfaring med å benytte sosiale medier både for å fremme den generelle undervisningen, i flere fag, og samtidig øke elevenes literacy. Dette kan gjøres ved å utforme ulike læringsoppgaver, ikke bare i norskfaget, men også i fag som KRLE og samfunnsfag. Læreren kan vise elevene ulike blogger og elvene kan få oppgaver hvor de må analysere oppbygging, språkbruk og kildebruk. Mange elever har egen blogg og andre kan få veiledning til å opprette blogg, hvor de på samme måte som jeg får tilbakemelding på det jeg skriver her og nå, så får de tilbakemelding på det de skriver på sin blogg, av meg.

Med mitt eget undervisningsopplegg i KRLE som eksempel, vil jeg nevne at jeg har noen elever som har fått i oppgave å lese seg opp på religionskritikk og homoseksualitet og religion –og som kan velge å lage strukturerte blogginnlegg, hvor de diskuterer forskjellige nyanser av oppgavetekstene. Andre igjen er ikke så avansert. Disse er det jeg vil si er et produkt av den tidligere Web 1.0 kulturen, hvor brukerne i stor grad var konsumenter av internett tjenester, altså kun brukte internett for å søke informasjon.

I sin forelesning ”sosiale medier og digitale tekster” omtaler Hildegunn Otnes 1990-tallet som første generasjons nettbruk eller Web 1.0. Otnes sier perioden er kjennetegnet ved stikkord som motta, publisere, lese, statistikk, hjemmesider, leksikon på nett, portaler og elevene som digitale konsumenter. Sagt på en annen måte; det er noen som skriver og noen som leser. Dette er i tråd med min egen opplevelse av den tidsepoken.

På 2000-tallet omtales nettbruken som Web 2.0-kulturen. Hildegunn Otnes omtaler denne ved at alle skriver –og alle leser. Hun presiserer imidlertid at Web 1.0 og Web 2.0 lever side ved side. Web 2.0 kjennetegnes ifølge Otnes med stikkord som delta, kommunisere, dynamisk, lese og skrive, blogger, søkeverktøy, elevene som digitale produsenter og dynamiske og brukerstyrte nettleksikon som Wikipedia. Som man får inntrykk av så er det tydelig at brukerne nå er aktive på langt flere områder enn de var på 1990-tallet.

Web 2.0 kulturen gir oss altså mulighet til å være mer aktive produsenter av egen digital mening. Som nevnt ble Wikipedia utviklet til å bli et oppslagsverk der alle kunne bidra med å legge ut informasjon. Slik er det ikke lengre. Nå må de som bidrar til Wikipedia godkjennes av Wikipedia –og du bør ha en eller annen spesialisering for å kunne få lov til å legge inn informasjon på nettstedet. For meg fremstår dette som mer seriøst, og kildene er nok mer troverdig per tidspunkt. Store norske leksikon (snl) har en tilnærmet funksjon hvor du registrerer deg og kan foreslå endringer eller bidra med mer kunnskap, men det skal godkjennes av en fagperson –og det hjelper at du er fagperson selv.

I blant annet norskfaget kan læreren gjennom sin digitale literacy kvalitetssikre nettsteder og veilede elevene -og for eksempel gi dem i oppgave å finne frem informasjon om ulike tema i norskfaget, samtidig som læreren kan hjelpe dem med å sortere hva som er relevant og ikke relevant, hvilke kilder som er troverdige og hvilke kilder de bør være mer kritiske til. Men her må læreren være på nett fordi elevene gjennom åpne søk, på for eksempel google, møter større utfordring når det gjelder sortering av hva som er relevant informasjon og troverdige kilder.

”Når elevene kjenner til hovedtrekk ved skjermtekster og har lest en del slike, er de klar til å produsere tekster selv. I norskfaget finnes det en tradisjon for å ha modeller for skriving, særlig når det skal skrives innenfor spesifikke sjangrer: først lese, bli inspirert og bevisstgjort, deretter skrive. Det samme gjelder skjermtekstene. Det er ikke nok å beherske det tekniske verktøyet (Word, Frontpage eller hva det skulle være), man må også kunne noe om sjangertrekk og mediespesifikke strukturer og virkemidler” (Schwebs og Otnes 2006).

Schwebs og Otnes referer til Svein Birkerts og hans påstand om at self-making er umulig online (Schwebs og Otnes 2006:60). Det skjer noe med lesningen når den flyttes fra papir til skjerm. Samtidig er skjermlesekompetanse påkrevd i dag. Forfatterne viser også til teoretikere som peker på teknologiens frigjørende muligheter. Brukerne kan veksle mellom ulike roller, som lesere, skrivere, forbrukere, kritikere, nytere, individuell eller del av massepublikum osv. (Ibid:60).

Web 2.0 i norskundervisningen gir absolutt elevene mulighetene til å produsere tekst og de får skrivetrening. Samtidig får elevene lesetrening ved å lese hva andre har skrevet om det aktuelle temaet. Per definisjon er sosiale medier en samlebetegnelse på alle nettsteder der vi selv skaper innholdet, i form av sms, mms, bilder, video, lyder, smileys, emojier, bitmojier osv., og vi deler det med andre –og får en eller annen respons. Som et apropos; en visuell og noe humoristisk forklaring på begrepet multimodalitet brukt på fenomenet smileys er delt på bloggen tekst2null.

For oss som lærere ser jeg ikke det helt store poenget med mange av disse uttrykksformene, unntatt underholdningsverdien samt at det er en del av vår samtidskultur som jeg absolutt skal kunne noe om, og det kan jeg. En blogg derimot er et sosialt medium som kan ligne på sjangeren å skrive dagbok. Her vil forfatteren benytte skrivemåter som ligner den skrivemåten elevene skal lære på skolen. Twitter benytter seg i stor grad av forkortelser og er nokså lik måten mange skriver sms på. Dette representerer en annen måte å uttrykke seg på en det man gjør i norskfaget. Facebook handler om dagliglivet på mange måter og preges av dagligtale og dialekt. Slik sett må læreren veilede elevene i forhold til likheter og ulikheter mellom de skriftformene de bruker i forskjellige sosiale medier og de krav som stilles til dem i norskfaget.

Pc og smartboard er blitt mer og mer vanlig i norske klasserom. Som lærer (og elev) kan man gjennom blogg, bruk av ndla, delogbruk og andre nettsteder bygge opp en fagbank gjennom å delta i personlige lærende nettverk (PLN) i ulike fag. Dermed kan man utvide sin egen kunnskapsbase til et tilnærmet grenseløst og kreativt lærende fellesskap. Gjennom PLN kan man også finne inspirasjon til gode undervisningsopplegg –og bidra med egne erfaringer og undervisningsopplegg. Utfordringen med dette er egentlig læreren, læreren i norskfaget, i alle de andre fagene. Lærerens egen bakgrunn, lærerens medievaner og kunnskap i digitale verktøy er akilleshælen i vårt skolesystem, sett fra det ståstedet jeg har ved min skole. Å delta aktivt i digitale PLN kan være en av mange faktorer for å holde seg ajour og være en lærende lærer.